"Fra døperen Johannes' dager
 og til nå, lider himmelriket
 for vold."

Matteus 11:12









Alle karakterene her er fiktiv

Kapittel 1

Hvordan det hele begynte

Belfast, Nord-Irland,

15. september 2004

Fra et mørkt og snusket loft kom et rop med sterk irsk aksent: "Bestefar, se hva vi fant under gulvplankene, en pakke bundet opp i brunt papir. Noen har gjemt seg..."

"Hva?" Den eldste slapp isolasjonsrullen og skyndte seg bort til den unge kvinnen som knelte på gulvet.

En begeistret Shannon Dillon strakte seg ned og holdt opp den innbundne pakken. "Kanskje enda et hemmelig dokument."

"Gi det til meg!" sa den gamle og snappet pakken. Ethan Dillon skyndte seg å løsne hyssingen. Inne i en manila-konvolutt var det håndskrevne sider, uttørkede og sprø. Robert, Shannons yngre bror, sto med en stor lommelykt. Ethan Dillon prøvde å lese innholdet.

"Blekkmanuset er falmet og vanskelig å lese," sa han.

"Kanskje jeg kan klare det," sa Shannon. "Se, det er C. S. Lewis' navn rett i overskriften!"

"Nok," sa han og lukket raskt mappen. "Jeg trenger brillene mine. La oss gå ned der hvor lyset er bedre."

Som 25-åring hadde Shannon en slank gutteaktig ramme, og selv om hun bar piercinger over det venstre øyenbrynet, så hun veldig irsk ut med det rødbrune håret som strømmet til skuldrene hennes på ingen spesiell måte. Flere tatoveringer prydet begge armene hennes.

Shannon var en arbeidsjente. Etter endt handelsskole jobbet hun i kundeservice på IKEA i Belfast. Robert var en høy og kraftig gutt som prikket opp gulvplankene med et brekkjern.

"Hva er det, bestefar?" spurte Robert med en høy hvisking. Ethan hadde skremt dem begge ved å frenetisk rive pakken ut av Shannons hender.

"Du har hørt om de første C. S. Lewis-brevene som jeg fant for mange år siden på dette loftet før du ble født," svarte han. "

"Det skapte en del oppstyr på den tiden."

Shannon smilte. «Ja, vi har hørt den historien mange ganger. Nå har vi funnet en ny oppdagelse. Så spennende!"

"La oss se nærmere."

Da Ethan børstet av soten på pakken, la Shannon merke til et preget emblem av en stor rose omgitt av en krans og spisse piler. Nederst var det en rulle med ord hun ikke kunne forstå.

"Hva er det?" ropte Shannon. "Jeg har sett dette før, i en bok, men hvor?"

"Glem det!" den gamle mannen knipset og snudde pakken bort så hun ikke kunne se. "La oss ta en pause og gå ned på kjøkkenet." Ansiktet hans så skremt ut. Kaldsvetteperler dukket opp på pannen hans som om han hadde sett et spøkelse. Han tok tak i trappeskinnen og snublet nesten.

Robert tok sin bestefar i armen. «Vær forsiktig, bestefar. Du falt nesten."

«Jeg har det bra, gutten min. Bare hjelp meg ned stigen. Akkurat nå!"

"Hva er i veien, bestefar?" la Shannon til. «Du skjelver over alt. Bør jeg få hjertepillene dine?"

Ethan gispet og presset mappen mot brystet. "Nei, jeg ordner meg. Noen tar armen min."

Robert førte bestefaren ned trappene til kjøkkenet.

"Barn, vi burde ikke lese dette," sa han til Shannon og Robert, som ikke var barn lenger. "Dette er forbudt materiale."

Ethan Dillon var en enkel mann i ti år. Rynker hadde tatt på seg det gamle ansiktet med arr som dekket hendene hans etter mange år på verftet i Belfast. Som 83-åring bodde han i det samme enkle huset som faren bygde før han ble født. Ethan var ikke en utdannet mann. Hans eneste forbindelse til den litterære verdenen til C. S. Lewis var gjennom faren, Kyle Dillon, som for lenge siden hadde jobbet som gartner ved Little Lea, Lewis barndomshjem.

Kyle nevnte ofte sine mange hjertelige kontakter med Lewis som barn. Men Kyle var bare en av flere hushjelper på Lewis eiendom gjennom årene, så forholdet var ikke personlig. En Lewis-biograf antydet at Kyle var den "skorpe gartneren" som ble nevnt av Lewis i sin bok The Four Loves.

I 1975, tolv år etter Lewis' død, hadde Ethan Dillon oppdaget en skoeske gjemt på loftet hans. Inne var tjue personlige brev, utvekslinger mellom C. S. Lewis og hans gamle venn, Owen Barfield, som la innhold til deres litterære debatt, den såkalte store krigen. Det var noens gjetning om hvordan de kom dit. Kyle Dillon må ha gjemt dem bort. Hvorfor? Ingen visste. Kyle mistet all kontakt med C. S. Lewis da faren sendte ham til en internatskole i 1908. Han døde før oppdagelsen i 1975, så svaret lå begravet med Kyle i graven hans.

Ethan ønsket ikke å plage barnebarna med sitt dystre humør. "La oss ta en pause for å spise. Dere kan dekke bordet mens jeg tar en viktig telefonsamtale."

Ethan gikk rett til arbeidsrommet med dokumentet og lukket døren. Shannon og Robert trakk på skuldrene og lagde lunsj på kjøkkenet. Robert pyntet kjøkkenbordet med ost, brød og varm kaffe, men Shannon ventet ved døren i håp om å høre.

"Hva skjer, bestefar?" spurte Shannon da Ethan satte seg ved bordet. "Hvorfor alt hemmeligholdet? Du ser redd ut." Shannon, eldre enn Robert, var reflektert og stilte alltid spørsmål.

Robert var brukt. «Wow, ringte du BBC, bestefar? Kanskje vi er på TV!»

Ethan vinket av floken av spørsmål med hånden. Barnebarna måtte vente på at den gamle skulle nippe til kaffen og knaske i seg måltidet. "Dere to var ikke født da jeg fant den boksen med C. S. Lewis' brev. Men du har hørt om dem."

«Bestefar, du har fortalt oss den historien minst hundre ganger», lo Robert. "Har du ringt The Belfast Telegraph? Vi kan være kjendiser!"

«Nei, jeg ringte til Queens College her i Belfast. En gruppe kalt Oxford Scholars har et kontor der. Det var de som tok den første bunken med brev for år tilbake. Jeg ville at de skulle komme igjen i kveld, men ingen var tilgjengelig før tidlig i morgen tidlig. Så det er det."

«Å, så kjedelig», svarte Robert og slengte på de kraftige skuldrene. I motsetning til søsteren var han ikke den seriøse typen. For ham var dette potensielle berømmelse og eventyr.

"Og...," la Ethan til, fåraktig, "vi har strenge ordre om å ikke fortelle noen andre."

"Hva? Hvorfor all hemmelighold? Hva er det å skjule?" spurte Shannon.

"Jeg er ikke sikker, men denne Queens College-karen ble veldig engstelig da han hørte om mappens emblem."

"Hvilket-emblem?" spurte Robert, fortsatt opprørt over å ikke komme på nattnyhetene. — Jeg så ingenting.

"Vel, det gjorde jeg," sa Shannon og snudde seg mot bestefaren med en skingrende stemme. "Og jeg så at du prøvde å skjule det for meg. Jeg har sikkert satt det før."

Ethan stammet: "Tull, Shannon. Ikke bekymret deg. Hvorfor isolerer vi ikke loftet ferdig? Med ekstra innsats kan vi bli ferdige før leggetid. Hva sier du?"

Shannon så bestefarens ubehag og ønsket ikke å presse ham. De to var fullstendige motsetninger. Selv om Dillon-familien var oppriktige katolikker, hadde de delte sympatier angående partisankonfliktene i landet. I likhet med faren før ham, var Ethan mer hjertelig mot det protestantiske flertallet i lys av farens ansettelse på Lewis-godset, en protestantisk familie. Ethans bånd til Lewis-navnet ble tettere etter loftsfunnet i 1975.

På den annen side var Shannon og faren hennes, Ryan, mer radikale. De sympatiserte med de katolske separatistene og hadde bånd med den irske republikanske hæren. Ryan hadde til og med kjempet i Belfast-opptøyene i 1969 frem til langfredagsfredsavtalen i 1998, da han ga avkall på all vold. Dermed var Shannon for ung til å være direkte involvert i problemene. Likevel var hun blant de få jentene som noen gang har mottatt IRA-militsopplæring i Derry og var en ekte partisan. Robert var mer nøytral, om ikke apatisk, til hele konflikten. Hans lidenskap var rugby.

De ble alle enige om å droppe emnet og isolere loftet ferdig. Nok en gang klatret de tre den bratte trappen opp til hemsen. Ethan prøvde å være optimistisk ved å chatte med Robert om rugbyligastatistikk. Shannon holdt seg imidlertid til tankene sine. Hun husket en gammel, fillete bok hun fant i bestefarens bibliotek da hun var liten. Tittelen var Rosicrucian Wizards, og på innsiden hadde en skummel tegning skremt henne. Det var det samme emblemet hun så på de nyoppdagede dokumentene. Shannon ville for lengst ha glemt bildet hvis det ikke hadde vært for den harde reaksjonen etter å ha vist det til bestefaren.

«Gi meg det,» hadde Ethan snerret og revet boken fra hendene til jenta. «Har du snoket i garderoben min og gjennom mine private ting? Skam deg!"

"Nei, bestefar," ropte Shannon. «Jeg fant boken i biblioteket ditt. Du lar meg alltid se der.»

"Shannon, min kjære, tilgi meg. Men denne boken bør ikke være der for et lite barn å se. Jeg beklager. Den er farlig, fra det okkulte og djevelen. Lov meg nå å glemme det du nettopp har sett. "

Shannon elsket bestefaren sin, som var den snilleste mannen hun noen gang kjente. Likevel virket han aldri så redd og med øyne så fylt av redsel. Akkurat hva det var, visste hun ikke, men hele saken var veldig skummel.

«Takk Gud, vi er ferdige», utbrøt Ethan noen timer senere da de installerte det siste stykket med isolasjon og festet gulvbordene på riktig plass. "La oss rydde opp, så skal jeg rasle opp en matbit til før du drar hjem."

Det var natt, og de stekte pølsene som Ethan hadde tilberedt, var deilige.

Shannon skulle spørre ham mer om emblemet da et par frontlykter blinket gjennom vinduet over kjøkkenveggen. Snart banket det på døren.

"Hvem kan det være på dette sene tidspunktet?" spurte Ethan og gikk bort til døren. Han løsnet låsen, og to menn i mørke dresser sto på verandaen bak.

"Er det noe jeg kan gjøre for dere, mine herrer? Kanskje dere er fortapt?"

"Nei, sir, Mr. Dillon. Vi er fra Queens College og har kommet for å hente mappen med filene. Kan vi være så snill å komme inn?"

Ethan så mistenksom ut. "Er du sikker? Oxford-gruppen sa at vi...."

"Ikke slipp dem inn, bestefar," avbrøt Shannon.

Kapittel 2

Brudd

"Vær så snill, Mr. Dillon, vi beklager endringen av planene, og vi forstår din bekymring."

Ethan inviterte dem inn, men noe var galt. Shannon kjente litterære typer. I 1993 møtte hun en ekte lærd, Simon Magister, som forgjeves håpet å finne flere skjulte manuskripter. Som tolvåring hadde hun hjulpet ham med å ransake bestefars loft. Disse mennene var imidlertid ikke som Simon eller til og med hennes skolelærere. De hadde vanlige Belfast-aksenter og så ut som mormonmisjonærer.

"Vi ventet deg ikke før i morgen tidlig," sa Ethan.

De lo nervøst, "Ja, men sannheten er at vi er forskere fra Scholar's Group i Oxford, som deltar på et C. S. Lewis-symposium ved Queen's University. Vi hvilte på hotellet vårt da folkene på Queens ba oss hente den fantastiske oppdagelsen din. Vi er så spent."

"Hvordan vet vi at du ikke lyver?" snappet Shannon.

"Jeg foreslår at du holder deg unna dette, jente," skulte en. «Hva er det med alle de punkiske klærne? Er du lesbisk?"

"Goth, så ekkelt," sa en annen og snudde seg mot Ethan. "Mr. Dillon, jeg lover at dokumentene vil være trygge på Queens College. Ring dem i morgen, du skal se." Han så på klokken sin: "Vi må ta et fly tilbake til London i kveld, Mr. Dillon, og vi vil ikke gå glipp av flyet vårt. Så nå, vær så snill, uten videre, få dokumentene og overlever dem."

"Det er ingen måte å snakke med min bestefar," ropte Shannon. "Ikke gjør det. De er ikke fra Queens College, men er arbeiderklassens fabrikkavfall. Jeg kan se det på aksentene deres." Shannon pekte deretter på piggene på skinnjakken hennes. "Hvis du ikke liker hvordan jeg ser ut, så drit deg."

Ethan gned hendene over ansiktet hans i overveielse. "Sett deg ned, Shannon. Ikke gjør ting verre." Han snudde seg mot inntrengerne: "Har du noen identifikasjon?"

"Vær så snill, sir, arven til C. S. Lewis er i fare. Det er vi som kan beskytte minnet hans, og det er ingen tid å miste. Gjør det for din far, Kyle Dillon."

Noe var galt. «Mine herrer, før jeg gir dere noe, la meg prøve å ringe høyskolen.»

Besøkende hemmet og drev, som Ethan svarte: "Jeg beklager. Hvis du ikke har noe mer å si eller vise, vennligst gå."

«Du forteller dem, bestefar,» glad Shannon da Ethan gikk til kjøkkenvasken og begynte å vaske opp som om inntrengerne ikke var der.

Den ene nikket til den andre. "La oss gå." De to mennene gikk og slengte igjen døren. Igjen blinket lysstråler over veggen da kjøretøyet kjørte bort.

«Takk Gud, de er borte», sa en bekymret Ethan mens han låste døren. "Mine kjære, dette dokumentet er i fare og kan ikke bli her. Robert, hent bilnøklene dine. Vi kjører pakken et annet sted for oppbevaring og leverer dem selv til Queens College i morgen. Shannon, slå av alle lys og lås inngangsdøren. Kom, barn, skynd deg."

Shannon var i ferd med å forlate kjøkkenet da hun hørte et rumling ute på verandaen. Plutselig banket en tung støvel opp den låste døren da tre menn med hette stormet inn, bevæpnet med automatpistoler. To menn taklet Robert og kjempet den heftige kroppen hans mot gulvet. En tok tak i håret til den unge mannen og rykket opp hodet med en pistolløp presset mot tinningen.

Så kom en fjerde maskert mann kledd i en lurvete dress gjennom døren. Han ropte til den gamle mannen med amerikansk aksent. "Ethan, dette er din siste sjanse." Han rettet pistolløpet mot den gamle mannen. "Få dokumentet nå, ellers er barnebarnet ditt dødt, så kan vi drepe den magre jenta med tatoveringene også, hvis du vil."

Amerikaneren var ikke der første gang, og han var uten tvil lederen. Shannon løftet hendene høyt og gikk tilbake mot veggen uten varsel.

"Gjør som de sier, bestefar," sa Shannon. "De mener det. Ikke la dem drepe Robert. Hent mappen nå." Den lille rammen hennes fikk henne til å virke mindre truende og tillot henne å bevege seg sidelengs mot gangdøren.

«Du bør høre på den lille emo-dronningen din», sa en mens han rettet pistolen mot Shannon.

Ethan skalv. "Det er gjemt under en haug med papirer i den øverste skrivebordsskuffen ... i arbeidsrommet mitt."

«Dere blir her mens jeg går med den gamle mannen,» sa amerikaneren mens han klemte pistolløpet mot bakhodet til Ethan. "Og ingen tåpelighet eller jeg skyter." Øynene hans glitret av hat gjennom de trange åpningene på skimasken.

Ethan og mericanen forlot kjøkkenet. Shannon stirret på stakkars Robert i smerte over å ha et våpen trykket mot hodet mens den tredje voktet døren.

«Bare ligg stille, så dør du ikke,» sa våpenmannen til Robert med en myk, redd stemme. "Så snart vi får dokumentene, er vi ute herfra." Shannon kjente igjen Belfast-aksenten hans som en som hadde vært der første gang. Skjorten hans var gjennomvåt av svette, og hånden skalv. Med sin paramilitære trening kunne hun se at han aldri hadde drept en mann før og ikke ønsket at Robert skulle være hans første. Eventuelle feil han gjorde kan være hennes sjanse til å handle.

Å nei, bestefar har en ladd pistol i skrivebordsskuffen, der dokumentene lå. Vær så snill Gud, ba hun, ikke la ham gjøre noe dumt.

I løpet av sin tid med IRA hadde hun gått gjennom paramilitær trening og var oppdatert på det siste våpenet. Hun var en trent morder, men hadde aldri sett handling fordi fredsavtalen var i kraft da hun ble myndig. Hun så for seg at hun kunne klippe ned disse kjeltringene med en AK-47 automatrifle. Men dette var fantasi. I virkeligheten var hun maktesløs og kunne snart dø.

Ethan og den maskerte amerikaneren kom inn på kjøkkenet igjen. "Vi har det vi kom for, gutter," sa han mens han viftet med dokumentene. Han ga dem til våpenmannen ved døren. "Ta denne ut til bilen og vokt dem med livet ditt!" Så, til de andre, sa han: "Bind den gamle mannen og jenta med tape akkurat som vi planla. Og så er vi ute herfra. Ikke gjør dem vondt."

Shannon sukket. Takk Gud for at vi ikke skal dø. Ryggen hennes var nå mot gangdøren.

Dokumentbæreren måtte passere bestefar på vei ut døra og snudde uforsiktig ryggen til Ethan, som som en tosk trakk pistolen og skjøt bæreren i den bakre skulderen. Han ropte av smerte og falt på gulvet.

"Å nei!" ropte Shannon mens amerikaneren raskt reagerte og sprayet rommet med rask ild. En kule gjennomboret Ethans hode og sprutet blod mot veggen.

"Fy faen!" ropte amerikaneren. "Dette har gått til helvete. Nå må vi drepe de to barna. Fortsett og skyt gutten."

Belfast-mannen som sto over Robert rettet angrepspistolen sin mot Roberts tinning. Han var ikke mye eldre enn Robert og kunne til og med ha kjent ham. Hånden hans skalv så mye at han ikke klarte å trykke på avtrekkeren.

"Skyt ham, din feiging," beordret amerikaneren, "i hodet. Nå!"

Men den unge mannen forble frossen.

"Din idiot! Må jeg gjøre alt?" Amerikaneren gikk bort til gutten, rettet pistolen mot bakhodet til Robert og skjøt. Med en enkelt kule var Robert død.

Shannon skrek av redsel og lente seg mot gangdøren. Albuen hennes presset låsen ned akkurat da amerikaneren skulle skyte. Døren åpnet seg da Shannon falt bakover og flyktet ned gangen til kjellerdøren. Hun klatret ned trappene uten å skru på lyset.

"Finn den lille emo-tispa og drep henne!" ropte amerikaneren.

Den feige våpenmannen fulgte gjennom den åpne døren som førte til kjelleren. Nedenfor var det stummende mørkt da han krøp ned den vaklevoren trappa, desperat på jakt etter en lysbryter.

Shannon og Robert pleide å leke gjemsel som unge her, så hun kjente veien rundt i mørket. Da våpenmannen slo på et svakt lys, hadde Shannon klatret inn i en tom potetbeholder, et støvete gjemmested med en luke som førte ut til hagen.

En annens fotspor kom ned trappene. "Hvor er hun?" ropte amerikaneren. "Den magre kjerringa kom seg unna! Hun gjemmer seg her nede et sted."

Gjennom sporene i potetbingen så Shannon på mens bevæpnede menn huket seg rundt og så bak bestemors gamle vaskemaskin. Mannen fra Belfast må faktisk ha visst om tomme potetbinger, men han gikk forbi uten inspeksjon.

Lukten av muggen poteter fremkalte barndomsminner da Shannon forberedte sitt neste trekk. Amerikaneren nærmet seg søppelbøtta.

"Hei, ta med lommelykten. Den gotiske jenta må være her inne." Han kikket dypt ned i potetbingen. Øynene deres møttes.

Amerikaneren gliste: "Du er i ferd med å dø, tutte!"

Rask, fallluken. Shannon strakk seg opp og presset mot de rustne hengslene da skulderen hennes krasjet gjennom den svingende luken. Den kvikke kroppen hennes sprang gjennom og rullet inn på gresset utenfor.

Pang! Pang! Pang! Amerikaneren hadde klatret opp i søppelbøtta og skutt vilt ut i natten, men Shannon hadde kommet seg trygt til frukthagen. Hun hadde rømt – i motsetning til sin kjære bror og bestefar, som lå død på kjøkkengulvet.

Det var stille en stund, og så, fra gjemmestedet hennes i mørket, så Shannon på to silhuetter som bar en inert kropp av en mann ut av kjøkkenet. Han virket i live da de hjalp ham med å klatre opp i varebilen deres og kjøre av gårde. Å stå alene var skyggen av en mann hun visste var amerikaneren. I den ene hånden holdt han en pakke, faktisk dokumentet som ble oppdaget på hennes bestefars loft. Hvis hun bare hadde hatt en rifle, ville et raskt trykk i avtrekkeren ha skutt ham og drept.

Så hvorfor var han fortsatt her? Hun hørte høye lyder da et svart helikopter styrtet ned og landet. Det var ganske ulikt de som ble brukt av det britiske militæret. Noen hoppet ut og hjalp amerikaneren med å komme om bord. Så, veldig raskt, tok den av igjen og forsvant utover natten.

Selv om Shannon var trent i militærkunst, hadde Shannon aldri drept før. Med fred i Nord-Irland hadde hun ingen dødelig fiende -- før i natt, som om noe så ut til å smelle da hevn kom inn i hennes vesen. De grønne øynene som kikket gjennom sporene i potetbingen hadde blitt etset inn i hodet hennes. Shannon krysset seg og ba en bønn for de døde. Hun gjorde så en pakke med seg selv, foran Gud - for å hevne dødsfallet til hennes slektninger. Uansett hvor den amerikaneren skulle finne seg selv, ville Shannon spore ham opp og drepe ham.